USA: historie

Det var mye å lære gjennom USA reiset. Vi er nødt til å dele USA-eventyret vårt i flere kapitler, analysere det vi så og lage syntesen av dette. Vi har skrevet litt om New York og om naturopplevelser vi hadde i USA. Her er det litt om den historiske lærdommen vi fikk i dette landet. Som alltid, lærte vi mye mer enn jeg klarer å fortelle nå. Barna fikk flere "ranger badges", små skilt om at de mestret historie om de aktuelle tidsperioder i USA eller fikk med seg det viktigste i Nasjonalparker vi besøkte.

USA er kanskje ikke et så gammelt land og har ikke tusenvis av år i nedskrevet historie bak seg. Men det gjør ikke landshistorien kjedelig av den grunn. Delen av den amerikanske historien som hadde vært kjent for oss fra før er beskrevet i indianerromaner av James Fenimore Cooper og James Willard Schultz (eller Apikuni som hans indiske navn var). Begge forfattere anbefales på det sterkeste! Den sistnevnte har skrevet mange ungdomsbøker, som aldri blir støvete hjemme hos oss.

Vi besøkte Fort Delaware, en autentisk befestning brukt av Delaware pionerer som bosatte seg i Øvre- Delaware dalen i 1754. Der blir man kjent med pionerenes livsstil, utfordringer og håndverk. 

Fortet er rekonstruksjon av det opprinnelige bostedet til hvite bønder av engelsk forekomst som søkte etter mer land for oppdrett. Man laget en festning som fungerte beskyttende mot fiendtlige indianere. I løpet av årene var det flere slag, til tider var det ingen overlevende etter indianernes attakk, men nye bosettere på jakt etter eventyr og uvitende om de eventuelle vanskeligheter valgte å komme til grensen mot indianerland og bygget fortet på nytt. 

Historien til urbefolkningen av USA, de mange indianerstammene, er til å lære om overalt. Det er mange skulpturer, museer og kultursentrer knyttet til deres kulturarv. Her er en Tuscarora høvding ved navnet Rowadagarade ("Loud Voice") eller Clinton Rickard. Han er kjent blant annet for å kjempe for å få det til for indianere å krysse grensen mellom USA og Canada fritt.

Suquamish museum i Washington forteller om Suquamishfolket og deres høvding Seattle, og er også en kultur og forskningsenter. 

Senteret forteller en ganske tragisk historie om et folk som måtte forlate sin gamle levemåte basert på fiskefangst, jakt, bær- og rotplukking og kanobruk, og tilpasse seg en ny økonomi og livsstil påtvunget dem av religiøse, sosiale og politiske institusjoner. Misjonærer, pelshandlere og bosettere tok med seg ny teknologi, valutasystem, sykdom og begrepet "privat eiendom" til urbefolkningen. Endringer var ødeleggende og nedbrytende. I frykt for militærkonflikt som ikke kunne vinnes på lang sikt, undertegnet Chief Seattle en avtale med USA hvor indianere gav opp landet sitt og ble tilskrevet bosetting i en indianerreservat. I gjengjeld fikk de rett til å få helsehjelp, utdanning og fiske- og jakt rettigheter. 

Chief Seattle var en veldig vis man. I sin tale fra 1854 snakket han både om forskjeller i livsstil, religion og folkets skjebne på en måte som hjelper oss å forstå at det er mye å lære fra urbefolkninger før vi kan begynne å opplære dem i vår egen levemåte...

Det er en gravplass for Chief Seattle ved kultursenteret. Det ser ut at det er fortsatt mennesker som husker ham og gir ham ære for hva han hadde vært for stammen. Til og med byen Seattle var oppkalt etter ham. 

(I tillegg til å besøke museet er det mulig å delta i arkeologisk arbeid drevet av senteret, og kanskje finne noe som forteller mer om Suquamishfolket.)

Overalt i USA er det slike skilt som forteller at på ett eller annet sted er det indianerreservat og all ferd der er forbudt, med mindre man har en tillatelse. 

Vi fikk komme inn på et par slike steder, og det vi så var ganske deprimerende. Folk bor i veldig dårlige vilkår der, ofte i campingvogn istedenfor et hus. Triste greier! Jeg vet at ikke alle bor så forferdelig. I 1990 har jeg besøkt en indianerreservat i Michigan, og der hadde de både sin egen skole, en helsestasjon og en del håndkraftbutikker. Men også en kasino. Indianere er de eneste som får lov å drive med kasinoer i de fleste stater i USA. Men uansett om levestandarden var litt høyere der, allikevel fikk man en sterk følelse av urettferdighet. Urbefolkningen ble på en måte holdt som gisler til de avtalene som ble gjort med de hvite. Siden indianere ikke har hatt privat eiendom, er det fortsatt stammen som eier landet i reservater. Dette resulterer i fattigdom og ansvarsfraskrivelse fra myndigheter sin side.

Kampen for menneskerettigheter for urbefolkningen ser ikke ut til å være på dagsorden i USA. Desto mer spennende var det å lære om bekjempelsen for kvinnerettigheter i landet. Seneca Falls, stat New York, er kjent for at den første amerikanske konvensjonen som diskuterte "sivile, sosiale og religiøse vilkår av kvinner" ble underskrevet der. Det er både et museum og en park viet til kvinnerettighetbevegelsen. 

Dermed kan Seneca Falls bli kalt et fødested av kvinnerettigheter i USA. Selvsagt var denne konvensjonen fra 1848 ikke den første eller den eneste gang  kvinners rettigheter hadde vært diskutert i det amerikanske samfunnet. Heller var den ikke den eneste måten kvinner kjempet for sine rettigheter gjennom den 19. og 20. århundre. Men det var en avgjørende formell begynnelse av en bevegelse i USA som klarte etterhvert å fremme kvinners stilling i det amerikanske samfunnet. Selv om kampanjen for kvinners rett til å stemme er den mest berømte av kravene, var den bare en av mange, inkludert like utdanningsmuligheter, retten til eiendom og inntekter, rett til forvaring av barn etter skilsmisse eller død av en ektefelle, og mange andre viktige sosiale, politiske og økonomiske rettigheter som fortsetter å være omstridt, både i USA og rund omkring i verden. 

Det er ofte slik at vi som bor i vesten tar menneskerettigheter og demokratiprinsipper for gitt. Det er opplagt at alle bør få like utdannings- og jobbmuligheter. Men kan man med god samvittighet si at vi har nådd idealet? Det er jo fortsatt slik at en del minoritetsbarn ikke får utøve sitt språk og kultur på skolen, en holdning som allerede ble dømt som urettferdig i forhold til samene, men som fortsetter på grasrotnivå overalt i de norske skolene. Avisene skriver blant annet om grove situasjoner som kan innebære brudd på menneskerettigheter i eldreomsorg , barnevernet og i psykiatrien. I dag markeres den internasjonale kvinnedagen. Jeg håper at i lyset av denne markeringen klarer vi å ta av rose briller og se rundt omkring med tanke på å støtte de svakstilte i samfunnet vårt, og ikke ta for gitt demokratiprinsippene som Norge bør være et eksempel på både i FN og rundt omkring i verden.